The shortfilm, “Hedda”, is turning out to be really awsome! This is a norwegian shortfilm that takes place in Oslo. It’s a love story of two norwegian teenagers form different sides of the city. I’m stooked, and you should be to! It’ll be online at the end of desember.
Johan & Jacob - Friendship [Official Music Video]
Music and lyrics:
Johan & Jacob, all rights reserved.
Crew:
Director: Mina Christine Sundell
First assistant director/producer: Kaja Eline Grøndahl
DOP: Robert Erstad
1. AC: Ole Kristian Olsen
2. AC: Tomas Wear Tønder
Gaffer: Thomas Castillo
Production assistant: Martin Eriksen
Editor: Henrik Pedersen
Make-up: Mette Tyland
Thanks to:
Hedda Marie Bay
Tim Robin Jacobsen
Andreas Frostman
Jeg tenker for mye og finner meg selv ofte i tåka. Noen ganger kommer krampene. Kramper i brystet. Når dette skjer, er det akkurat som det sendes noen signaler opp til hodet mitt. Med et navn. Og så blir det der. I det lille øyeblikket. Deretter sender hodet signaler ut til fingrene mine, som er kjappe på avtrekkeren. På telefonen altså. Ingen melding innkommende. Melding utgående. Faen.
“Kjærligheten til musikken. Det er lunt, ettertenksomt, sjukt, sjukt, sjukt fengende.”
Hvis man ikke har vært fan, så blir man etter dette.

“Even in their deepest sorrow the Norwegians don’t get hysterical. They resist the hate. It is amazing to see how politicians and the whole country reacts. They are sad to the deepest thread of their souls. They cry in dignity. But nobody swears to take revenge. Instead they want even more humanity and democracy. That is one of the most remarkable strengths of that little country.”
22.07.11 - En forferdelig dag. En uvirkelig dag. Men den kom.
Jeg var en av de som satt på facebook og så en venn fra Oslo skrive status kl 15.25 om at det måtte ha vært jordskjelv i Oslo? Andre hørte smell. Noen så glass i gatene. Det var panikk. Jeg satt klistret og fulgte med på nettet og på tv’n, og fulgte med på nyhetene. Jeg fulgte utviklingen. Uviten, engstelig og nysgjerrig på hva som nettopp hadde skjedd. Jeg begynte å ringe nære og kjære for å forhøre meg at alt sto bra til. Det hadde vært en bombe som hadde gått av i Oslo. Mitt kjære Oslo. Vårt Oslo. Det var alt for nært, selv om jeg satt hjemme hos foreldrene mine i Sarpsborg. Gater som jeg har gått opp og ned gjentatte ganger var i knus. Mitt hjerte var knust.
Mens jeg var i sjokk og snakket i telefonen, så jeg meldingen om at det hadde vært skyting på Utøya. Jeg skjønte ikke hvorfor ikke det be nevnt av reporterne på tven. Er ikke også dette en stor nyhet? Så bygget det seg bare opp. Vi fikk vite at det var på AUF-leir. Jeg fikk med en gang en stygg følelse at dette ikke var utenlandsk terror. Jeg fikk høre at det var en lys mann som hadde skutt ungdom med falsk politiuniform. Jeg kom da i en stor diskusjon med faren min at det måtte være noe ekstremt politisk terror. Og jeg hadde rett. En hatfull mann. En kald mann. Ond.
Jeg har gått nå de siste dagene med en uggen følelse i kroppen. Jeg føler en sorg. Tårer har trillet etter gripende taler og historier. Jeg har prøvd å tenke på noe annet, gjøre noe annet, men det er ikke lett. Nyhetene er der og blir der. Bomben har eksplodert og mennesker er drept. Det kan ikke tas tilbake. Det er en tid for sorg, og sorg tar tid. Tiden vil vise om vi kan komme oss videre, men vi glemmer aldri. Vårt land blir aldri det samme, men dette vil gjøre oss sterkere. Som Renate Håheims sa, “Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen”
Mandag skal jeg delta i fakkeltog i hjembyen min Sarpsborg. Jeg og vi skal minnes og vise vår støtte til alle som har gått bort, de pårørende og alle de som fortsatt kjemper for livene sine. Flere jeg vet hvem er har gått bort. Livet er for kort og vi må alle stå sammen om dette.
http://www.noroff.no/konkurranser?view=entry&id=25&entryID=21801
Her ligger hele dokumentaren Elskmeg.no. Enjoy!
kul.
Det er eksamensfilm tid. Vår film er en tragisk-komisk kjærlighetshistorie om tre naboer i storbyen Oslo. Jeg er inponert over hvor langt vi har kommet på kort tid. For en uke siden så alt håpløst ut, og jeg var klar for å grave meg ned. MEN, ting har snudd seg. Manuset er på plass, skuespillere, hjelp på sett, produsenten (meg) har endelig fått struktur på ting osv. Herlig. Nå ser jeg bare fram til dager med innspilling, og håper at blir slik vi ønsker det og litt til :-) Tvii tvi.
Eksperimentell film av Mina Christine Sundell. Skoleoppgave april 2011.
Filmet med Canon Eos 550D.